"Jeg er IKKE gammel!"

«Jeg ønsker ikke bli stemplet som gammel», er svaret en pårørende fikk da han skulle ta opp bruk av velferdsteknologi.

Noen ganger når jeg snakker med mulige brukere eller pårørende kommer vi ofte inn på et litt ømtålig tema. Den vanskelige samtalen. Man er redd for å bli oppfattet feil? Kanskje tenker de jeg er eldre enn jeg føler meg selv? For noen kan det tolkes som et første skritt i både egen erkjennelse og i andres registrering av at jeg drar på årene.  Det er trist at vårt samfunn ikke klarer å lære mer av for eksempel afrikansk kultur hvor det å bli eldre, virkelig er status. Men det fikser vi ikke i en samtale mellom foreldre og voksne barn.

Jeg har selv noen erfaringer som har gjort at jeg har fått noen tanker om dette.

*artikkelen fortsetter under bildet*

"Hva trenger du hjelp til?""Hva har du lyst til?"

Da min mors helse var nedadgående spurte ikke helsepersonellet «hva trenger du hjelp til?» Et sånt spørsmål får oss enten til å bare fokusere på problemer og ikke muligheter, eller at vi blir oppfattet som at de synes vi er eldre enn vi føler oss selv. Helsepersonellet spurte i stedet min mor: «Hva er viktig for deg?» og «Hva har du lyst til?» Samtalen endret seg totalt. Istedenfor å fokusere på hva mor ikke klarte, eller hva hun hadde problemer med, snudde de fokus til at hun måtte tenke hva hun hadde lyst til? Hva skal til for at du kan si at denne dagen ble god? Det endret hele samtalen. Mor elsket å bade i all slags temperatur. Men noen ganger var helsen ikke god nok til å gå ned til sjøen og i tillegg klare å bade. Da fant vi frem sittegressklipperen så hun kunne kjøre de få meterne ned, og få seg et bad. Mor elsket å pusle med blomster i hagen, vi kunne ikke hindre henne, når vi ikke var der, og gå ut og holde på i hagen. Mobilen la hun stadig igjen inne, og vi var redde for at noe skulle skje. Men for mor var det stjerneøyeblikk og hun ble mye bedre av å være aktiv. Vi heklet en holder til mobilen så hun lettere kunne ta den med og programmerte 1 og ring til oss.  Når mor etterhvert sa at et av hennes stjerneøyeblikk var å få spise frokost med bordet, med tent lys og utsikten ut over sjøen, skiftet vårt fokus fra at hun skulle stelle seg om morgenen selv, til å få hjelp til stell og heller bruke kreftene på å komme inn til frokostbordet. Så de fjorten årene mor levde med sin sykdom gav oss, takket være kloke folk i helse: Livskvalitet, aktivitet, frihet og trygghet.

På bakgrunn av vår erfaring vil jeg dele noen råd som kanskje kan hjelpe.  Jeg har delt dem i to. En for pårørende og en for en potensiell bruker. Men jeg anbefaler dere å lese begge, så får dere kanskje bedre forståelse for hverandre.


Til en mulig bruker:

1. Bekymring er et godt tegn
Husk at bak en bekymring ligger det varme og kjærlighet, selvom du opplever det som at noen ønsker å begrense deg.
2. Hva ønsker du?
Det er nedbrytende og snakke om hva som ikke fungerer, hva som er mangler, og hva du ikke får til. Jeg anbefaler og heller fokusere på hva ønsker du? Hva er viktig for deg? Og hva kan vi bruke for at du skal kunne gjøre dette?
3. Velg teknologi som gir trygghet
Hvis det foreslås bruk av teknologi, er det for at du skal kunne fortsette å gjøre det du ønsker å gjøre i livet, og denne frihet gir trygghet til de som er glad i deg.
Trygghet til å være fri

 

Til en mulig pårørende:

1. Hvilke signal sender du?
Tenk gjennom om din bekymring, føles som at du vil hindre dem i å leve det livet de har lyst til. Bekymring for at de skal ut alene, at noe kan skje, at du ikke finner dem.
2. Ikke fokuser på mangler eller nedsatt funksjon
Så det viktigste rådet mitt er at du ikke fokuserer på mangler eller nedsatt funksjon, men på hva den du er glad i ønsker å gjøre og hva som skal til for at det kan skje.
Frihet til å være trygg

 

Jeg har brukt vår historie som utgangspunkt, men dette gjelder om det er opptrening og rehabilitering eller at helsetilstanden har utviklet seg, eller at du nå bor og klarer deg alene.

Ta gjerne kontakt for en prat, ring oss på 51665166